Robert
Nærbilde av Robert Normann
av
Ole Kristian Salater


Frank Ottersens KvartettJeg har hatt det store privilegium å kjenne Robert Normann i over 40 år. Vi spilte sammen i Frank Ottersens orkester på Grand Hotel i Oslo i 1956, og siden var vi nære venner.

I hele hans karriere har det med god grunn vært skrevet spalte etter spalte om hans musikalske prestasjoner. Mindre kjent er det vel kanskje at han ville vært en ener, også uten musikken. Det verserer utallige fantastiske historier om han, en del av dem med en tvilsom vinkling og sannhetsgehalt. Hans liv har nok til tider vært noe turbulent, men en del av historiene om han har "vokst" kraftig med årene. Nå skal det ikke stikkes under en stol at han kunne ta igjen dersom han ble provosert eller fysisk angrepet. Han var smidig og sterk, så en eventuell angriper stilte med dårlige odds. I den tiden vi spilte på restaurant gikk vi som oftest alene hjem gjennom Oslo sentrum om natten etter jobben, og da var det godt å ha gode nerver og å kunne forsvare seg. I blant ble det bruk for det også. Robert hadde et kraftig temperament, men han var et varmt menneske som hadde stor omtanke for andre. Hans kreativitet og arbeidsmoral så ikke ut til å ha noen grenser. Han hadde sine kjepphester og det var: Planlegging, balanse mellom arbeide og hvile, og riktig kosthold.

Selv om han hadde mange jern i ilden så likte han seg godt når vi kjørte rundt i distriktet for å nyte godværet og landskapet, og løse verdensproblemene. Vi "løste" de fleste.

Etter å ha hatt hytte i Skjeberg noen år kjøpte han Hauglund Østre, et lite og temmelig forfallent småbruk som lå like ved. Det hadde passe med jord, lå vakkert til med fin utsikt og nær sjøen. Han tilbød meg å kjøpe hytten for en rimelig penge, og jeg slo til med en gang. Da det ble kjent at han skulle selge var det mange interessenter og han hadde tilbud på tre ganger prisen, men hans svar var: "Prisen er bestemt, og det er bestemt hvem som skal ha den". Typisk Robert.

Roberts kone Gunvor var helt spesiell. Hun var den perfekte partner for Robert, litt mer utadvendt og et arbeidsjern av de helt sjeldne. Til hun ble pensjonert arbeidet hun i Oslo og pendlet. Robert var veldig glad i henne, og hadde stor respekt for henne.

Hauglund Østre
Robert hadde hatt lyst på Hauglund Østre i lengre tid. Eieren bodde ikke der og Robert tilbød han en rimelig sum for stedet, men han ville ikke selge. Åtte år senere møtte han mannen igjen, og han sa at dersom Robert fremdeles var interessert kunne han få stedet for samme pris. Robert hentet pengene i banken, og dermed gikk den drømmen i oppfyllelse. Etter noen år med nitid restaurering, gjenoppstår det gamle vakre huset fra 1800-tallet i all sin prakt. Taket er ikke salrygget lengre, men rett som en linjal, og vegger og vinduer er malt. Uthusene er også pusset opp og utvidet med et verkstedbygg, som huser maskiner til både jern-og trearbeider. Innkjørselen har fått flotte portstolper og stor smijernsport, og hele eiendommen er inngjerdet. Det er vanskelig å forestille seg at alt dette arbeidet er gjort av en mann, som samtidig komponerte og holdt formen ved like på instrumentet.

Gartneren
Robert studerer en av sine agurkerAlt som Robert har drevet med har vært nøye planlagt på forhånd. Ingenting ble overlatt til tilfeldighetene, og han skaffet seg kunnskaper gjennom tidsskrifter og bøker. Han likte seg riktig godt når han lå utstrakt på sofaen med faglitterært lesestoff. Allerede da han i unge år bodde på Nordstrand hadde han griser, høner og kaniner enda han ikke hadde så stor plass å boltre seg på. Det fikk han i Skjeberg. Naturen, jorden og alt det den gir oss var nok hans gud og religion. Når han hadde drevet fram en flott grønnsak eller frukt kunne han stolt vise den fram og si: "Se hva jorden har gitt oss, gratis".

Etter hvert fikk han også bygget seg et drivhus. Veggene besto av store utrangerte vinduer fra NRK som han hadde fått kjøpe billig. Vi kjørte ofte til skraphandlerne i Sarpsborg og Fredrikstad og fant mye som byggforretningene ikke kunne skaffe. Robert var ikke opptatt av å spare og han sa: "Penger som er brukt bekymrer ikke". Drivhuset ble utstyrt med egenkonstruert vanningsanlegg som sendte en fin dusj over grønnsakene, og luftfuktighet og temperatur ble målt og regulert med sinnrike mekanismer. Det var hovedsakelig agurker og tomater han dyrket i drivhuset, og de ble enormt store. Vi målte en gang en agurk som var over 60 cm lang, og tilsvarende tykk. Han fikk jorden på eiendommen analysert og tilsatte en rekke mineraler for å få den perfekt. Det var ikke vanskelig å se på avlingene heller. Potetdyrkingen hans kunne gjøre en hvilken som helst landbruksekspert grønn av misunnelse.


I verkstedet hadde han et stort skap som innvendig var kledd med aluminiumsfolie og hadde store lysstoffrør. Her var også luftfuktighet og temperatur nøye overvåket, og han kunne drive frem sjeldne planter av frø, uansett årstid. Av en potetplantes frø dyrket han frem 16 forskjellige potetslag som fikk hver sin oppmerkede parsell ute på åkeren. Hva de forskjellige slag hette visste han ikke. Hans yndlingspotet var "Marius 2", som visstnok var den første poteten som ble dyrket i Norge, etter å ha blitt importert fra Amerika. Den smaker veldig godt og er nesten feit under skallet, men den er for lengst utkonkurrert av potetslag som gir større avlinger og bedre fortjeneste. Særdeles var det viktig å dyrke økologsk. Sprøytemidler unngikk han dersom det var mulig. Ved å plassere for eksempel gulrot og løk ved siden av hverandre, holdt løklukten innsekter som var tiltrukket av gulrot unna. En gårdbruker kom innom en dag og viste Robert noen fine purreløker han hadde dyrket. Robert gikk da ut i åkeren og dro opp en purre som var dobbelt så stor, og hvit langt oppover stilken. Det lange hvite fikk han til ved å skuffe jord inntil plantene etter hvert som de vokste.

-Siesta-. Ole Kr., Gunvor og Robert                              Robert sitt eget vannreservoar

Frukttrær og bærbusker hadde de også en del av og det ble alltid brukt snor når det var planting på gang. Robert kunne holde god orden uten å virke pirkete, det var bare naturlig. For å være sikret nok vann til sitt jordbruk laget Robert sitt eget vannreservoar. Det var rundt og ca. 4 meter i diameter, murt opp av sementblokker som Robert konstruerte, laget former til, og støpte selv. Blokkene var laget slik at de lå i inngrep med hverandre, og bassenget tålte trykk fra både innsiden og utsiden. Det lå på det laveste stedet på området og kunne romme 25-30 tusen liter. Nedløpsrørene fra takrennene fortsatte under bakken og endte i bassenget slik at regnvannet ble tatt vare på til senere bruk. Ellers hadde de borevann. Den første brønnen som ble boret var 90 meter dyp. Da det ble et opphold mellom boring og installasjon av vannledning og pumpe, falt hullet sammen, og det var seks meter ned til berget. I stedet for å lete etter det gamle hullet fikk de boret et nytt hull på 110 meter som ga mye og fint vann. Mellom borebrønnen og bassenget var det forbindelse slik at vannet kunne pumpes over dit, og bli temperert før det skulle ut på åkeren. Over borebrønnen bygget Robert et pumpehus som hadde plass for elektriske installasjoner, termostatstyrt oppvarming, og et stort

Pumpehuset under bygging. Gunvor, Ole. Kr. og Robert                              Pumpehuset under bygging. Gunvor, Ole. Kr. og Robert

sammenleggbart stativ som vannledningen kunne sveives opp på når det ble bruk for service på senkepumpen. Oppmontert ble stativet veldig stort og høyt. Folk skjønte ikke hva det var og det gikk rykter i Sarpsborg om at Robert hadde funnet olje i hagen sin. På tørre somrer var det vanningsrestriksjoner i Skjeberg, og det var lov til å vanne bare noen timer om kvelden annen hver dag. Når Robert satte på sitt eget vanningsanlegg, med spredere over hele eiendommen, minnet det hele mer om fontenene i Versailles ved Paris enn et sted i Kvastebyen i Skjeberg.

Kvastebyen i Skjeberg                              Kvastebyen i Skjeberg

En nabo som kom forbi sa: "Det vokser ikke ugress hos deg Robert, så du er heldig". Robert sa bare: "ja". Så snart det viste seg noe grønt som ikke skulle være der fjernet han det. "Når ugresset når deg oppunder armene er det for sent", sa han.

Både Gunvor og Robert var gavmilde, og det var mange som nøt godt av det de dyrket. Å snakke om betaling for noe falt ikke i god jord. Kanskje skjedde det en liten byttehandel iblant. Ved en anledning fikk jeg spørsmål om vi ville ha noen epler og sa ja takk. Like etterpå kom "Lille-Robert", Roberts eldste sønn, kjørende med et trillebårlass.

Robert hadde to sønner. Eddy, som er yngst bor på Sørlandet med sin familie. Han har reist verden rundt som sjømann, og har bodd mange steder, bl.a. et år i New Orleanes. Av yrke er han tømrer. Med hans herkomst kan man ikke vente seg annet enn at han også er meget fingernem. Han restaurerer gamle bevaringsverdige trebåter, og er dreven treskjærer og rosemaler. De kunstneriske genene fornekter seg ikke.

Roberts eldste sønn heter også Robert, og har bosatt seg i Kvastebyen. Han er ikke liten av vekst, men blir vel kalt "Lille-Robert" for at vi skal vite hvilken Robert det er snakk om. Han er også musikalsk og er ellers en glimrende tegner og kunstmaler. Han er utdannet kokk og konditor og gikk i læra på Grand Hotel i Oslo. Han ble til stor hjelp på "bruket", som etter hvert krevde øket innsats. At han kunne trå til da Robert fikk hjerteinfarkt og var plaget av angina pectoris betydde mye for Robert, ikke minst psykisk. Han visste at Gunvor og "Lille-Robert" sto på og hadde full kontroll med jordbruket. Hans treningsopplegg etter infarktet var systematisk. Gunvor og han gikk turer hver dag. I en bakke som de passerte på veien satte han ned en pinne som viste hvor langt opp i bakken han kom før han måtte stoppe og hvile. Slik hadde han kontroll med fremgangen og han var stolt når han kunne fortelle:" I dag flyttet jeg pinnen langt". Så rart det kan høres ut, så virket det som om han så sykdommen som en positiv utfordring. Han kunne fortelle hvordan det kjentes, men klaget aldri. Etter sykehusoppholdet gikk han opp i redaksjonen på Sarpsborg Arbeiderblad, la 1000 kroner på disken og startet kronerulling til en ny avansert røntgenmaskin til sykehuset. Det kom inn nok penger til ny maskin og vel så det, noe han var glad for, men ikke ville ha æren for.

Hønene.
Gjensidig kjærlighetEn dag kom min eldste sønn og sa: "Jeg tror Robert driver og bygger seg musikkstudio i uthuset, den ene veggen er av glass og det ser veldig fint ut". Robert snakket i mange år om at de skulle ha høner, og nå var det hønsehuset som var under bygging. Det ble innredet med bur og vagl, automatisk foring og vanning, temperaturkontroll og tidsur for regulering av lyset. Om kvelden ble lyset først dempet, men ikke mer enn at hønene kunne se og komme seg opp på vaglet. Etter en stund ble det helt slukket, bortsett fra et veldig svakt nattlys. Renholdet var nøye og hadde faste rutiner, for her skulle det ikke lukte stygt. Hønsehuset hadde utgang til en stor innhegning, og hønene kunne gå ut og inn som de ville om dagen. Halve innhegningen hadde tak for at hønene skulle kunne være ute også når det regnet.

Kyllingene ruget han ut i en rugemaskin som han lånte. Egentlig hadde han tenkt å lage den selv, men det ville tatt for lang tid. Hønene i "studioet" var av en sjelden og vakker rase. De var litt reserverte overfor fremmede, men så de husets folk kom de klukkende fra alle kanter. Robert skulle slå ned spiker i gulvet i hønsehuset, dermed fikk han en høne på hver skulder, en på høyre underarm, og en sto og hakket på spikeren.

Der var det gjensidig kjærlighet. En dag jeg tilfeldigvis telte hønene, fikk jeg mistanke om at det manglet en og sa det til Robert. Han sa:" hun er død, vi snakker ikke mer om det". Det var tydelig at det gikk inn på ham. Eggene, som vi også var så heldige å få en del av, hadde lys konjakkfarge på skallet, og plommen var mørk gul.

Båt og fiske.
Robert og hans båtRobert hadde mange års erfaring med båt fra Oslo. Han ville ha seg båt igjen i Skjeberg og fikk bygget seg en ny i Fredrikstad. Den ble bygget i kvistfri Oregon Pine, det er en meget vakker furu. Båten ble bygget etter Roberts anvisninger og fikk et spesielt ror som han også hadde konstruert. Alle som har drevet med båt vet at når en bakker, så vil båten helst svinge til den ene siden på grunn propellrotasjonen, uansett hva en gjør med roret.

Da båten skulle sjøsettes hadde det samlet seg en del drevne karer for å bivåne begivenheten og det var uenighet om hvorvidt roret vill virke som planlagt eller ikke. I det båten slapp slippen startet Robert motoren og bakket elegant til den ellers umulige siden, så der ble det noen tapte veddemål. Båten var ca. 8,5 meter lang, var bred og hadde halv-styrhus. Den var særdeles godt egnet for fiske, og ekkolodd var selvfølgelig på plass. Makrellen var yndlingsfisken. Robert fortalte at han i "gamle dager" fisket reker ved å senke en bunt med granbar og kvister til bunns i fjorden, og lot den ligge der om natten. Rekene søkte ly i og under bunten, og da den ble halt forsiktig opp om morgenen, fulgte rekene med.

Etter hvert som jordbruket "tok av" ble det ikke tid til båtliv og båten ble stående et par år på gårdsplassen før den ble solgt. Den var velholdt og fin, med en "finish" som et elegant møbel, med atskillige lag olje på det gyllebrune skroget. Det var med blandede følelser han kvittet seg med den.

Lekestuen.
Et av Roberts kunstverkI mange år forberedte Robert sin pensjonisttilværelse. Ikke for å trekke seg tilbake og ta det med ro, men for å kunne gjøre det han før ikke hadde hatt tid til. Han samlet på verktøy og maskiner i mange år. Da hans lenge planlagte verksted, som han tegnet og bygget selv, sto ferdig, hadde han en fin maskinpark som han utvidet etter hvert. Det var dreibenker for jern og for tre, bordmaskiner, sirkel-og bandsag, og ellers utstyr som en profesjonell snekker eller mekaniker kunne misunne ham. Han likte best å kjøpe nytt så det var ingen billig hobby.

Verkstedet kalte han lekestuen. Der var det varmekabler i betonggulvet og et godt sted å være om vinteren, og ellers når det var for dårlig vær til å arbeide ute. Han konstruerte og lagde en potetopptaker som fungerte fint, og en tilhenger til "Honda’n sin" som han var så glad i. Den startet bestandig som et skudd, var sterk, og kunne tilkobles en rekke forskjellige jordbruksredskaper.

Allerede midt i 50-årene, mens vi spilte på Grand, snakket Robert om å lime sammen ulike tresorter, for eksempel bjørk og mahogni, og dreie fine ting av det. 20-30-år senere satte han det ut i livet. I en periode laget han en hel del forskjellige ting som treboller, fat, lamper og veggklokker. Urverkene kjøpte han på postordre. Klokkene fremsto som rene kunstverk og det var aldri to like.

Når Robert hørte riktig god musikk kunne han si: "at det går an å lage noe så fint"? Noe lignende må sies om han selv. At det går an å bli så flink til så mange ting?

Perpetuum Mobile
Petter Smart’er over hele verden har drømt om og har forsøkt å lage en evighetsmaskin. Maskinen som skal kunne gå uten tilførsel av energi. Robert hadde også sin i arbeide. Vi snakket mye om de enorme konsekvensene det ville ha dersom det en gang skulle lykkes for noen. Dette er i strid med naturloven som sier at energi ikke kan oppstå eller forsvinne, og er egentlig en umulighet. Like fullt så arbeidet Robert med sin maskin i mange år, og jeg kjøpte flere ganger magneter for ham i Oslo. Magneter tiltrekker eller frastøter hverandre avhengig av hvilke sider som står mot hverandre. Enkelt formulert ville han utnytte denne kraften ved å plassere hjul med magneter inntil hverandre. Ved en spesiell plassering av magnetene skulle det bli en rotasjon som aldri ville stoppe dersom den kom i gang. En slik maskin i en bil eller en båt skulle ikke stoppes og kraften skulle overføres hydraulisk. Ved å snu oljestrømmen skulle man da få revers. Slike systemer er helt vanlige i dag og var ikke en del av problemstillingen. En vakker dag sa Robert: "Nå går maskinen", men på tonefallet skjønte jeg at suksessen var betinget, for han verken jublet eller stupte kråke bortover jordet. Og maskinen gikk, men den var svak og etter en stund krevde friksjonen sin rett. Men det var en fin oppmuntring for Robert som langt fra hadde til hensikt å slutte med eksperimentene.

Kunstnermiljø
Stedet Kvastebyen huser mange betydningsfulle kunstnere. Navnet Kvastebyen virker litt suspekt og borger liksom ikke for stor kulturell virksomhet. Stedsnavnet skriver seg fra Kvasten Gård. Det var ingen tilfeldighet at Robert valgte å bosette seg akkurat her. Stedet ligger som et smørøye mellom Sarpsborg, Fredrikstad og Halden med Svinesund og Hvalerøyene like rundt hushjørnet. Klimaet er så gunstig som det går an å få det her til lands, og dårlige værmeldinger slår som regel ikke til her. Ordet kunstner er noe belastet, men det kommer fra "å kunne" så det er vel egentlig ufortjent. Kvastebyen kan skilte med en rekke gode musikere, kunstsmie og billedkunstnere, blant annet som før nevnt, en av Roberts sønner. Sangeren Olav Eriksen omtalte Kvastebyen som "det herrrligste sted på jord", og gledet seg til å flytte til sitt fine landsted der når han ble pensjonist. Dessverre døde han før han kunne få sitt ønske oppfylt. Hans kone bor på stedet og driver antikkbutikk. Skjeberg Folkehøgskole, som ligger i nærheten, har med sine mange ulike aktiviteter vært en viktig kulturbærer i mange tiår.

Alkoholen
Robert la aldri skjul på at alkoholen hadde vært et problem, og det har versert en del fargerike historier fra det som han kalte sin "alkoholiske" tid. Det hadde han en del av skylden for selv. I musikerkretsen kunne han varte opp med utrolige og morsomme historier, og underholdningsverdien var nok viktigere enn at alt skulle stemme sånn på håret. Og det er ikke lett å bremse når tilhørerne hyler av latter. Han var en forteller av rang. Jeg arbeidet sammen med Robert, også når han hadde tatt alkohol. Folk som ikke kjente han godt kunne ikke merke noe. Han ble bare mer alvorlig og konsentrerte seg om gitaren og om å gjennomføre jobben. Det var aldri snakk om "flatfyll". Han spøkte om det selv og sa: "Jeg drakk i 20 år uten å komme i humør, så det har jeg sluttet med". Historien om hvordan han kvittet seg med alkoholen er ganske enestående og viser hans utrolige viljestyrke. Da han hadde bestemt seg for at nu skulle det være slutt med å kaste bort tid og penger på alkohol, la han seg inn på klinikk. Uten å røre beroligende midler eller tabletter av noe slag gjennomførte han avvenningen. Nå var loddet kastet og han nektet å bruke medikamenter, bortsett fra B-vitaminer. De var flere pasienter på rommet og det utspant seg dramatiske scener når noen fikk panikk og hallusinasjoner, og trodde at kroppen var full av maur, eller at det krøp ormer oppover armene på dem. Det var øyeblikk da noen godt kunne tenke seg å ofre livet for en øl. Midt oppe i lidelse og elendighet lå det likevel noe positivt i luften. Felles skjebne er felles trøst. På rommet ble de kamerater og de prøvde å støtte hverandre så godt de kunne. Først hadde Robert ingen appetitt, men da B-vitaminsprøytene begynte å virke kom en så voldsom sult at han skrek på mat. Han syntes det gikk evigheter og da maten endelig kom hev han den i seg i full fart med bare fingrene. Å bruke bestikk var ikke hurtig nok. Med alkoholen ute av verden ble livet helt forandret. Pengene ble drøye og tiden strakk så mye bedre til. I vanskelige tider var Gunvor en fantastisk støtte for Robert. Hennes gode humør og styrke kom nok godt med når det røynet på.

Brønnen
Det var ikke alle som trodde på alt som Robert fortalte. Særlig når han snakket om tekniske ting og oppfinnelser han hadde under arbeide hadde de vanskelig for å henge med i svingene. Kommentarene når han ikke var til stede var gjerne at "Robert er så morsom og har så livlig fantasi". Det var bare det at det Robert fortalte var sant. Jeg kjente han så godt at jeg visste at han ikke snakket tull. Han fortalte for eksempel om en litt spesiell brønn han hadde laget på hytta som slapp vannet inn gjennom et filter. Vannet var likevel litt misfarget. Etter at jeg hadde kjøpt hytta drenerte jeg tomten og tømte brønnen med en kraftig elektrisk pumpe. Brønnen besto av store sementringer som var støpt sammen, og bunnen var også støpt med et sementrør i midten som var fylt med kull, nøyaktig slik Robert hadde beskrevet. Teorien var at siden brønnen ellers var tett kunne vannet bare komme inn gjennom "kullfilteret" i bunnen, og være rent. Etter at jeg hadde rengjort brønnen og fjernet pumpen kom det vann i brønnen igjen. Litt misfarget, men fint til vanning. Akkurat da, som så mange ganger før, føltes det som jeg vandret i mesterens spor.

Tur på byen
Vi spilte på Grand og hadde en aldri så liten feiring av min geburtsdag i musikergarderoben etter spillingen. En smule forfrisket fant Robert og jeg på at vi skulle teste ut de skumleste strøk i byen om natten. Det var før det ble så populært å stikke folk med kniv, så det var ikke så farlig. Vi ville ikke bråke med noen, men hadde ikke noe imot et lite ransforsøk, og vi mente at sjansene var der siden vi var pent dresset med både slips og hvit skjorte. Vi lot som vi var mer påvirket enn vi var, og spaserte over jernbanetorget og bortover mot Grønland. Under Dyvekes bro ved Akerselven var det en passasje som var mørk også om dagen. Der så det lovende ut for der var det samlet en gjeng som ikke hadde passet verken på Bristol eller på "Speilen" på Grand. De mønstret oss med mistankens blikk og lurte sikkert på hva folk med dress og slips ville der. Men ingen ville ha noe med oss å gjøre. Ved det gamle slaktehuset på Grønland fikk vi endelig napp. Tre barske karer satte kursen rett på oss. Robert smilte til dem og tok kommandoen med en gang. "Har dere røyk?". "Nei" og hoderysting fra alle tre. Dermed tar Robert opp en pakke tobakk fra innerlommen til den ene. "Hva er dette da?" Han hadde sett at jakken bulet litt ut. "Har du papir?", "nei", og hoderysting igjen. I det at Robert fisker sigarettpapir opp av brystlommen hans legger de andre to plutselig på sprang. Robert rullet røyk til oss begge og kastet tobakkspakken til eieren som også fikk det svært travelt. På vår vandring traff vi uteliggere og andre som ikke akkurat boltret seg på livets solside, og slo av en prat. På høflige henvendelser som: "Unnskyld, Dere skulle vel ikke ha noen kroner til overs?", skiftet gjerne noen kroner eier uten at det sved særlig i lommeboken. Samfunnets tapere er som regel harmløse, og har det ikke godt. På Grønlands Torg fikk vi napp igjen. En kjempe av en kar som så rå og barsk ut stoppet oss og Robert sa: "Du ser så jævli’ sur ut. Du må smile". Det var vel ikke akkurat det en kar av hans kaliber hadde ventet seg. Robert klappet han gjentagne ganger på kinnet og gjentok smilende og innsmigrende flere ganger: "Nå må du smile da, gutten min". Han likte vel ikke blikket Robert, så etter hvert greide han å prestere et slags smil. Det var like hjertelig som om du brekker opp munnen på en ulv med makt. Da fikk han gå. Etter det gikk Robert og jeg hver til vårt, etter en nattevandring i Oslo som ble litt tammere enn forventet, men ikke så verst allikevel.

Riksteatret
Robert på SkogøyRiksteatret var i mange år Roberts arbeidsplass. Han var orkesterleder og hadde det musikalske ansvaret for forestillingene. Det var en jobb som passet ham veldig godt. Her fikk han bruk for sin kreativitet både som komponist, arrangør og instrumentalist. Under prøver og forestillinger var han alltid årvåken og 100% engasjert. Og det virket inspirerende på både skuespillere, musikere og teknikere. Når han ble skikkelig ivrig under prøvene kunne det blåse opp til storm et øyeblikk, men det kom alltid forbedringer ut av det. Så ingen ble fornærmet selv om de i farten hadde fått seg en solid skyllebøtte. En psykiatriker fortalte meg at det er typisk for kunstnere at de har kraftige svingninger i humøret, og at det er en del av drivkraften for kreativiteten. Uten bølgedaler er det heller ingen bølgetopper. Robert var aldri sur, og vennlige replikker satt løst, derfor var han veldig godt likt av alle.

På en Nord-Norgesturne hadde vi 11 dager påskeferie og skulle reise hjem til familien i Oslo. Vi var i Narvik og Robert og jeg hadde hørt at Ofotbanen var så interessant så vi bestemte oss for å ta den, og reise videre gjennom Sverige til Oslo. Samme morgen som vi skulle reise hørte vi på radio at det var togavsporing på Ofotbanen. Vi måtte da ta rutebåten Skogøy til Svolvær, og Hurtigruten videre til Trondheim. Skogøy tok noen timer til Svolvær. Ofotfjorden lå speilblank og solen skinte. Snødekte fjell, blå himmel og blått hav, og vakkert landskap. En slik "naturdoping" sitter for livet. I solskinnet ser vi plutselig at skygger i fjellene danner et skarpt bilde av ansiktet til Fridtjof Nansen. Der står vi da med fotoapparatet på brystet, uten å tenke så langt at her kunne vi ta et unikt "en gang i livet bilde".



Hurtigruten.
I Svolvær gikk vi om bord i Hurtigruteskipet Vesteraalen. Det skulle vise seg å bli litt av en tur. På Helgelandskysten blåste det opp til full storm. Skipsleia går mye innaskjærs så sjøgangen var ikke plagsom hele tiden. I salongen satt Robert, maskinsjefen (chiefen) og jeg og holdt oss fast i et bord. Ellers var det tomt der. Samtalen dreide seg selvfølgelig om vår felles interesse, motorer. Da vi nærmet oss Rørvik kom kapteinen, Hilmar Stenersen, og fortalte at han hadde snakket med nordgående hurtigrute som var på Folla. De klaget sin nød og sa at de fikk noe forferdelig juling. Jeg prøvde meg med at: " Vesteraalen er vel en god sjøbåt? "Å nei da, ho e’ så rank", svarte Stenersen, og gikk igjen. Vel ute fra Rørvik traff stormen oss for fullt på Folla. Robert hadde tatt køya, og chiefen og jeg satt fremdeles i salongen og holdt oss fast i bordet. Når halve skipet boret seg inn i kjempebølger, og sto og ristet fordi propellen gikk tørr, mumlet chiefen for seg selv. "Ho har i all’faill ei go’ maskin". Robert var oppe og kikket inn i salongen en gang og inntok edderkoppstillingen for å forsere salonggulvet bort til oss med lavest mulig tyngdepunkt, men han fant ut at det var for risikabelt og klamret seg til gelendrene ned til lugaren igjen. Han fortalte neste dag at han la seg på magen på sengen og spredde ut armene og bena for prøve å holde seg fast, men hadde sovnet. Han våknet av at han ble slengt ut av sengen og havnet på dørken. Vi kom til smulere farvann igjen og samtaleemnet ved frokosten var selvfølgelig nattens storm. En serveringsdame snakket nok for mange når hun sa: "Æ va’ livredd i natt og tænkt fleire ganga at no kjæm’aijt sæ opp igjen av bølga".

Etter tur-retur Trondheim " Oslo med toget, og en liten ferie hjemme, var vi på vei nordover med Hurtigruten igjen. Vi havnet sammen med et amerikansk reiseselskap og i forbindelse med passering av Polarsirkelen ble det dåp og festligheter. Amerikanerne underholdt i stor stil med sang og muntre historier og alt var fryd og gammen inntil de forlangte at vi skulle bidra med noe typisk norsk. En eller annen hadde fortalt at vi var musikere. Da hadde vi ikke annet valg enn å hente instrumentet og kaste hemningene over bord. Vi trøstet oss med at her var det ingen kjente som kunne se oss og foredro: "Millom bakkar og berg", "Blant alle lande" og andre "perler" fra Folkeskolens sangbok, som vi fremdeles kunne huske noe av tekstene på. Etter det fikk amerikanerne en gratis konsert på gitar som de nok aldri vil glemme, av en Robert Normann i storform.

Det var på våren og tidlig lyst og jeg sto ved rekka ved firetiden en morgen og var så betatt av det vakre landskapet, med trange fjorder og høye fjell som gikk rett i sjøen, at jeg ble helt høytidsstemt. Jeg tenkte at det var synd at Robert skulle ligge og sove og gå glipp herligheten. Så hørte jeg noe som surret og kikket opp; der så jeg rett opp på Robert som hang over rekka på dekket over og filmet.

I Finnsnes gikk vi i land og sluttet oss til de andre. De tok fly til og fra Oslo i påskeferien. Videre gikk turen vekselvis med buss og båt. På Bardufoss ble det tungt dårlig vær. Noen av skuespillerne begynte å klage over at de hadde fått "Finnmarksyken", og flere ble smittet etter hvert. Hvor alvorlig denne sykdommen er vil jeg ikke uttale meg om, men vi musikere hadde det bra, og var det en anledning så kom vi sammen og øvde på jazzarrangementer som Robert hadde laget. En av skuespillerne, som ellers var sunnheten selv, kom til meg og klaget over at han var deprimert, og hadde vondt både her og der. "I morgen er du frisk", sa jeg. "Du skal få to tabletter av meg som du skal ta med et glass varm melk før du legger deg". Og ganske riktig, neste morgen kom han til frokost smilende og opplagt. "Jeg vet ikke hva slags tabletter jeg fikk av deg, men de virker fantastisk", sa han. Jeg turte aldri si at han hadde fått to kalktabletter. Robert hadde sin egen medisin, eller snarere "kosttilskudd". Han hadde lest at kålrot inneholdt mange stoffer som var viktige for kroppen. I kofferten hadde han hurtigmixer og tok seg en dose kålrotmos hver dag. Jeg fikk også smake på herligheten, uten at jeg fikk kålrotabstinens etterpå.

Med Hurtigruten på Finnmarkskysten. Fra v. Erling Andersen, Tom Olstad,  Robert, Annar Kjernsvik og Ole Kristian Salater.I Havøysund bodde vi på Centrum Pensjonat, om jeg husker riktig navn da. Det var lite og hjemmekoselig og ble drevet av fruen i huset. Mannen hennes var fisker og altmuligmann på pensjonatet. Robert og jeg foretrakk å bo på små enkle pensjonater i stedet for på store betongkolosser med nattklubb, romservice og full pakke, dersom det var mulig. Teatret betalte, så det var ikke for å spare penger.

Fruen i Havøysund var visst ikke helt vant til å servere middag til gjestene, for da vi hadde spist visste hun ikke hva hun skulle ta for måltidet, og spurte hva vi syntes. Vi visste heller ikke, og da hun foreslo en pris måtte vi doble den, og enda var det for billig. Middagen var store rødbrune pølser og Robert sa at de minte han om "gamle dager" da de brukte pølseskinnet til å stappe noe riktig godt inni. Fruen fortalte at de reiste til Finland iblant og kjøpte mat.

På et lite pensjonat i Storsteinnes fikk vi servert varme nystekte fiskekaker til frokost. Robert var selv en fremragende kokk, men han mente at maken kunne han ikke lage selv engang. Vi roste vertinnen og hun sendte med oss "vegamat" på bussen.

På Finnmarkskysten besøkte vi en rekke steder og var heldige med været. Særlig interessant var det å rusle rundt i havnene og se på båter og snakke med fiskerne. På havnen i Vadsø var det et yrende liv. Fiskebåter kom og gikk, folk satt på kaien og bøtte garn, andre smurte og etterså kraftblokka. "På sånne steder burde de legge aldershjemmene", sa Robert. "Her ville de gamle få underholdning, i stedet for å sitte ute på bygda og se på et jorde eller en skog".

På Finnmarkskysten besøkte vi en rekke steder og var heldige med været. Særlig interessant var det å rusle rundt i havnene og se på båter og snakke med fiskerne. På havnen i Vadsø var det et yrende liv. Fiskebåter kom og gikk, folk satt på kaien og bøtte garn, andre smurte og etterså kraftblokka. "På sånne steder burde de legge aldershjemmene", sa Robert. "Her ville de gamle få underholdning, i stedet for å sitte ute på bygda og se på et jorde eller en skog".

Vantro mann..
En ettermiddag, mens jeg gjorde instrumentet klart til kveldens forestilling, kom en kar inn og sa: "Er det sant at Robert Normann kommer i kveld?". Jeg bekreftet det, men han fortsatte: "Jeg ser det står på plakaten, men kan ikke tro det". Akkurat i dette lokalet var det ikke plass for musikerne mellom scenen og første benkerad så vi måtte plassere oss på den ene siden, til side for benkeradene. Jeg viste ham et sete og sa at dersom han satte seg der under forestillingen, så kunne han ta på Robert om han ville. Han satt der under forestillingen og så på, og lyttet til Robert hele tiden, og jeg tror han knapt enset hva som foregikk på scenen. Han snakket med Robert etterpå og hadde nok sin store kveld.

I en liten by gikk vi innom en musikkforretning og prøvde noen instrumenter. Mens vi spilte ble helt stille der, og plutselig ble den ene ekspeditøren blek og hvisket: "Det er Robert Normann - vi har hørt Robert Normann, live". Turneen ble avsluttet i Kirkenes. De andre skulle ta fly til Oslo og en av skuespillerne sa: "Å gud så lang tid, flyet tar tre og en halv time". Robert og jeg hadde en fin tur med Hurtigruten til Trondheim, og videre til Oslo med tog.

Tomta
Det er lite kjent at Robert som barn også bodde på Tomta, eller som det også heter: Roald Amundsens Minde. Stedet, som nå er museum, ligger vakkert til ved Glomma ved det lille tettstedet Vesten i Borge. Der hadde familien på to voksne og fire barn, to rom i en mindre bygning, som fungerte som bryggerhus og vaktmesterbolig. Stedet het opprinnelig Hvidsten, og Robert sa litt ironisk at navnet ikke var "fint nok" for de fine fruer som bodde der, og at det derfor ble omdøpt til Vesten. Han mente det vel ikke helt, men da vi ruslet rundt der og han fortalte om sin barndom, grov vel minnene opp den gamle følelsen av klasseskille, som var mer markant før i tiden. Navneforandringen kan vel heller ha med lokale dialektiske forhold å gjøre. "Fattigdommen var god", kunne Robert si. Han syntes synd på folk som starter livet med å gå til "duk og dekket bord" på alle felter, og aldri har følt virkelig sult. De mister noe verdifullt når de ikke lærer seg å kjempe for å få noe i brødboksen. Livskvalitet er ikke det samme som å ha mye av alt heller. Robert hadde opplevd og følt det meste på kroppen. I nærheten av der de bodde, på Årum-fjellet, lå et steinbrudd hvor det ble hogd gatestein. Robert og en kamerat lurte seg til å prøve å hogge gatestein når det ikke var noen der. De lærte seg å se "klyven" i berget, og begynte å få litt tak på det, da de ble overasket av formannen på steinbruddet. De fikk først beskjed om at de fikk holde seg unna, men etter litt akkedering gikk formannen med på at de skulle få være der og hogge noen steiner, så skulle han se på dem. Steinene ble godkjent, og de tjente noen ører pr. stein, og fikk hogge så mye som de ville.

Sett fra ungenes synspunkt kunne de ikke bo på et bedre sted enn Tomta. Glomma med varierende strømforhold og vannstand, Sarpsborg havn og stor skipstrafikk, og industri på begge sider av elven; et mer levende samfunn kunne Robert ikke tenke seg. Ikke langt fra Tomta munner Gretnesbekken ut i Glomma. En populær plass når de skulle ha seg en dukkert eller leke med båter, men det ble i overkant med dramatikk da de en dag kom og fant bekken som en leirsuppe, som brakte med seg busker og rammel. Det hadde gått et ras. De badet også i Glomma og lærte seg å takle strømmen. Temperaturen i vannet var sjelden behagelig, men de var vant til det og tok det ikke så høytidelig. Det var et godt stykke å gå til Sarpsborg. Hadde Sandesundsbroen vært der, som i dag, ville det ikke vært lange veien, men det var den ikke, så de måtte gå den drøye veien om Sarpsbroen. Særlig hjemturen i styggevær etter en heftig 17. mai i Sarpsborg kunne bli slitsom.

Roberts far tok iblant snarveien over elva, med gitaren eller med klærne i en bylt på hodet. Han spilte også godt gitar og andre instrumenter, men hadde det ikke som yrke. Roald Amundsen var en helt og eventyrfigur for ungene, og utrangerte Fram lå i Glomma utenfor Tomta, som et forsterkende element. De hadde hørt at Roald Amundsens far hadde vært skipper på et slaveskip, om det er hold i det eller ikke har jeg ingen anelse. Det satte i alle fall ungenes fantasi i sving. I tussmørket når det kom kråker og satte seg på hustaket ble de til gjenferdene til slaver som hadde krepert under transporten.

Flyturen
Historien om hvorfor Robert ikke ville fly er kanskje velkjent, men jeg tar sjansen på å dra den igjen likevel. Etter krigen var det plassert militære styrker i Tyskland. De kom fra forskjellige land, deriblant Norge. Frank Ottersen, Alf Prøysen og Robert var engasjert til å reise ned for å underholde den Norske Tysklandsbrigaden. Et gammelt militært fly skulle ta dem dit. Det begynte med at flyet mistet døren over Skagerrak, uten at det forårsaket annet enn sterk støy og blåst i kabinen. Disse flyene hadde ikke trykkabin og fløy lavt og sakte i forhold til nåtidens fly. Da flyet gikk inn for landing virket ikke det hydrauliske systemet godt nok til å få ut understellet. Flyet foretok da flere stup og brå oppstigninger for at tyngdekraften skulle hjelpe understellet ut. Omsider fikk de da landet. Alf Prøysen hadde sittet og lest i en bok underveis og Robert konstaterte at han fremdeles var på side 1 da flyet landet. På en av konsertene skulle de spille fra et lasteplan og en tysker hang oppe i en mast og koblet til strøm til forsterkeranlegget. Det begynte å ryke av Roberts forsterker og Frank Ottersen ropte opp til Tyskeren: "Slå av strømmen", og tyskeren svarte: "Ja, ja, strom ist gut". "Nei, slå av strømmen", Ropte Frank igjen, og tyskeren svarte på ny", "Ja, ja, strom ist gut". Innmaten i Roberts forsterker brant opp. "Elektrikeren" hadde koblet seg inn på høyspentledninger. Det hører med til historien at tyskerne fikk bygget opp Roberts forsterker igjen i full fart, så den ble god som ny. Hjemturen begynte som nedturen hadde sluttet. Mens de sto på flyplassen og ventet kom det samme gamle flyet for å hente dem, og begynte igjen å stupe og brekke opp for å få ut understellet. Da hadde Robert fått nok og tok seg hjem til Norge, med haik i Tyskland og båt til Norge.

Kryssord
Vi skulle til Sarpsborg for å handle og stakk innom Gunvor og Robert for å spørre om det var noe de trengte. "Vil du finne noen kryssord til meg så er det fint", sa Robert. På salongbordet lå det et stort kryssord, ubrukt. Jeg bemerket det og Robert svarte: "Det er løst". Jeg hadde før sett at han kunne ligge på sofaen og bare stirre på kryssordoppgavene, og da skjønte jeg det. Han løste kryssord uten å sette et merke på papiret, og holdt orden på loddrett og vannrett i hodet til kryssordet var løst. Det var litt av en "hjernetrim", som noen og hver kunne ha godt av.

Teatermusikk
Robert skulle lage musikk til et nytt stykke på Riksteatret. Det var mye musikk og på et tidlig tidspunkt under forberedelsene ble Robert spurt om hvor langt han var kommet. "Musikken er ferdig den, jeg har bare igjen å skrive den ned" sa han. Slik kunne han arbeide med musikken i månedsvis, og da den var ferdig skrev han den ned etter hukommelsen. Han hadde sine egne ideer om hvordan musikken best kunne understreke handlingen. Vi opplever stadig musikk som er for sterk i forhold til sang og tale både i radio, på TV og på teater. Her var Robert kompromissløs. Teksten skulle ikke overdøves av musikk, om det så bare var hvisking. Dramatiske scener på film blir gjerne understreket med dissonanser og sterke lydeffekter. Robert gikk ofte den andre veien. Svak velklingende musikk i kontrast til en dramatisk handling skapte en uvirkelig stemning, som virket mer uhyggelig enn dunder og brak ville gjort. Det minnet meg om en solskinnsdag under krigen, som tre fly plutselig så ut til å leke seg mot den fine blå himmelen. Idyllen tok brått slutt, og det gikk kaldt gjennom hele meg da det begynte å snattre i mitraljøser, og jeg ble klar over at her var det kamp på liv og død, og det ene flyet ble skutt ned. Et typisk eksempel på hvordan Robert kunne bruke musikken til å forsterke handlingen var en scene i "Kameliadamen", hvor en prostituert lå for døden i ett rom, mens det lød svak musikk og latter fra rommet ved siden av. Øyvind Westby laget et arrangement for symfoniorkester som han kalte: "Tema og Vals fra Kameliadamen". Det ble spilt av Kringkastingsorkestret og Robert var veldig godt fornøyd med både arrangementet og fremføringen. Westby fulgte da også Roberts harmoniseringer til punkt og prikke.

Gitarkonserten
Et av Roberts langtidsprosjekter var å komponere en konsert for gitar og orkester. Han sa at den konserten skulle bli så vanskelig at ingen annen skulle klare å spille gitarstemmen. En del av partiene hadde han klare, i hodet som vanlig, og når han spilte de hurtigste og vanskeligste passasjene for meg var jeg ikke i tvil om at han hadde rett. Innimellom var det vakre lyriske partier. Det svir å tenke på at dersom vi hadde hatt litt omløp i hodet, og tatt opptak av de ferdige partiene, så hadde den musikken vært reddet for ettertiden, selv med et dårlig opptak.

Robert & Robert.
Robert Farnon, verdenskjent komponist, arrangør og dirigent, som bl.a. har skrevet musikk til mer enn 40 filmer, fikk en del opptak av Roberts gitarspill av meg. Han ble meget begeistret. Jeg fortalte ham om Roberts uferdige gitarkonsert, og han sa at han gjerne ville skrive orkesterarrangentet til den når den ble ferdig, gratis. De begge Robert’er beundret hverandre, men treftes aldri. Jeg prøvde å få Robert til Oslo når Farnon dirigerte konserter, men det gikk ikke. Hadde jeg fått det til ville det ha vært et langt skritt i retning av en konsert med Kringkastingsorkestret, med Robert Farnon som dirigent og Robert Normann som solist. Et møte mellom de to kanonene hadde inspirert dem så mye at en felles konsert hadde vært uunngåelig.

Men alt har sin pris, og det visste Robert så alt for godt. Ære og berømmelse var ikke noe mål for han. Snarere så han på det som en ulempe. En annen god musiker sa det så riktig: "Anonymitet er min beste venn". Livet består av så mye mer enn musikk, og Robert med sine mange interesser, ville gjerne ha med seg den biten også. Det ville han ha fred til. Derfor ble han oppfattet som utilnærmelig og mediesky.


Omtale av hvert bilde, får du ved å holde musepekeren over bildene.




Om Ole Kristian Salater: http://www.mic.no/nmi.nsf/home/ballade?opendocument&url=http://www.mic.no/nmi.nsf/doc/art2002071211293249508812




www.robertnormann.no