Legenden Robert Normann
Av Kjell Bækkelund


Kjell BækkelundDet er enkelte kunstnere som det er forundt å bli legender i levende live. Helt uten kronologisk orden kan en rekke navn nevnes: Caruso, Teddy Wilson, Jussi Bjørling, Horowitz, Kirsten Flagstad, Rachmaninoff, Art Tatum, Duke Ellington, Joascha Heifetz - bare for å nevne noen.

Man skal selvsagt passe seg for å bli hesblesende "jeg er fra Norge og jeg er go", men ved siden av Kirsten Flagstad har vi flere: Kaja Eide Norena, Ivar B. Andresen og flere.

En levende legende ble gitaristen Robert Normann - en ener med en allsidighet i utfoldelsen som kanskje ennå ikke er helt kjent for de fleste? Han startet som gatemusikant i gutteårene, kom med i jazzmiljøer og ble hurtig observert som en særdeles våken improvisator med en glitrende teknikk, kombinert med en herlig rytmikk og delikat harmonikk.

Han fikk - som de fleste i hans ungdomsmiljø - såkalte strøjobber. Under okkupasjonen var han med i de mange og aktive innendørs-klubber og arrangementer og en rekke opptredener i den grad det foregikk offentlige konsertarrangementer.

Tidlig ble han med i det fornemme ensemblet "String Swing" hvor de herligste rytmiske mønstre ble presentert. Etter krigens slutt ble det igjen strøjobber. Egil Monn-Iversen er en av dem som enda husker miljøet på daværende Konditori Allianse hvor jobbene ble "delt ut". Det var ikke mange former for fast ansettelse, det var å ta det som bød seg. Robert Normann ble hurtig en som ble sterkt etterspurt. Han var født til å bli en ener! Og det ble han.

Hans allsidighet som musiker kom kanskje ikke helt til sin rett de første årene? Ble han for sterkt knyttet til det "lokale" jazz- og swingmiljø? Noe kan tyde på det. Det var vel som om han ropte på nye utfordringer. De fikk han også!

Han ble knyttet til Oslos revyscener, reiste på turne – tallrike - med Book'n og mange andre. Overalt var begeistringen stor for denne gitarens mester. Jeg var på hils med ham i mange år, men kjente han ikke særlig godt. Jeg syns det var moro de ganger jeg var i nærheten av jazzmiljøet, kanskje var jeg en periode også så naiv at jeg trodde at jeg kunne spille litt jazz, men det var en stor misforståelse.

Det tok - heldigvis - ikke altfor lang tid før jeg tok konsekvensen av at det å spille "klassisk" og jazz er to vidt forskjellige saker og ting. Hele føle- og tenkesmåten er annerledes, i tillegg kommer selvsagt dette med improvisasjonen som er en viktig del av jazzens verden.

Tilfeldighetene ville det slik at jeg fikk gleden av å samarbeide med Robert Normann. I midten av 50-årene hadde vi i hele Norden en opphetet popdebatt, hva var pop? Var den musikalsk skadelig? Kanskje til og med fordummende? (Det ble ikke minst henvist til de banale og ofte intetsigende tekster til datidens slagerverden.)

Den danske forfatter EB og den unge komponisten Finn Savery skrev en musical om dette opphetete tema: "Teenagerlove", det ble den største suksess noen sinne i Det Kongelige Teaters lange og tradisjonsrike historie. Suksessen gjentok seg i Sverige og Finland. I Norge var flere teatre interessert i å få rettighetene til en norsk oppsetning. Både Edderkoppen, Nationaltheatret og Oslo Nye Teater. Finn Savery - komponisten – hadde vært min elev og det kom bud fra København til Oslo at det teater som kunne få meg som musikalsk leder ville få rettighetene. Det ble Oslo Nye Teater, hvor Mentz Schulerud den gang var teatersjef.

For meg ble det en opplevelse! Et møte med en annen verden: Teatret og en form for musikk som ingen ting hadde med Mozart eller Beethoven å gjøre. Jeg fikk fullmakter og maktet å samle rundt meg et ensemble bestående av glitrende jazzmusikere: Per Nyhaug, Tor Hultin, Håkon Nilsen, Harald Bergersen og - Robert Normann! Du verden som det låt.

Allerede på første prøve kom det fra gruppen utrop til meg: "Dette har ikke du noe greie på Kjell, så hold munn, dette ordner vi! Det var jo sannt. Det var jazz-gutta som hadde "feelingen".

Det ble en stor publikumssuksess. Det flengende angrep på popindustriens minussider kom til sin rett med en stjernespekket rollebesetning: Toralv Maurstad, Liv Strømsted (Dommersnes), Kari Simonsen, Tore Foss, Frank Robert.

Et av hovednumrene var en enkel liten visestubb – nydelig! - hvor duoen Liv Strømsted (Dommersnes) og Robert Normann hver bidige kveld skapte høytid med den innadvendte og vakre vise.

Dette ga mersmak for noen hver. Duoen Bruun-Olsen-Savery skrev et nytt stykke: "Ball i det borgerlige" som var et flengende angrep på velferdsstatens minussider og sosialdemokratiets knefall for "de fine". Dette ble daværende teatersjef Erik Kristen Johannessens avskjedsforestilling og samtidig Arild Brinchmanns tiltredelsesforestilling. Det var igjen de jazzifiserte rytmer som var drivkraften, men midt i det hele skulle jeg spille solo på cembalo en lengre Bach komposisjon. Arne Thomas Olsen hadde regien (Barthold Halle hadde ansvaret for oppsetningen av "Teenagerlove"). I hovedrollene møtte vi Mona Hofland og Henki Kolstad og den unge og fornemme skuespiller-sanger Ståle Bjørnhaug.

Det musikalske ensemblet ble det samme som på Oslo Nye Teater. En bærebjelke ble selvsagt Robert Normann som hver kveld var en inspirasjonskilde for alle medvirkende på scenen og i orkestergraven.

Robert Normann trivdes med disse forestillingene. Jeg tror han følte at han fikk frigjort krefter inne i seg som hittil ikke var oppdaget eller kommet til uttrykk. For meg var det en opplevelse å få spille med Robert Normann. Tiden på Oslo Nye Teater og Nationaltheatret vil jeg aldri glemme, ikke minst takket være Robert Normann.




Om Kjell Bækkelund: http://www.tylden.no/TyldKjBa.html




www.robertnormann.no