Normann, Robert

Gitarist blant planter og høns

Robert Normann har forlengst trukket seg tilbake fra orkesterpodiet til Kvastebyen i Skjeberg. Han fyller 74 år 27. juni, og innen året er omme, er det kommet- fire CD-plater med gammelt og nytt fa vår eminente gitarist. Historiske jazzopptak.

– Nå har jeg lyst til å lage soloplate, – jeg har ferdig stoff til et kvarter, forteller han. Vi er invitert til Robert og fru Gunvor i Skjebergkilen sammen med den unge gitaristen og platedirektøren Jon Larsen. Han har med seg fanbrev til Robert. Ett er fra den kjente komponisten Robert Farnon, et annet fra en. amerikansk kritiker, Benjamin Franklin, som forteller at han har fatt en ny favoritt. Robert Normanns plater er på hans personlige ti på topp-liste i år.Nok et bevis på hvilken internasjonal kapasitet han er. Som aldri har vært utenfor landets grenser!

Før vi slår oss ned i den koselige stuen, blir vi vist rundt i hønsehus, drivhus og hobbyverksted. Drivhuset er satt sammen av gamle glassdører fra Kringkastingshuset. – Dette, sier Robert, er inngangen til «kassa» på Marienlyst. Det kostet meg ti kroner. I drivhuset har han nytteplanter, og i verkstedet har han et par kasser med settepoteter klare – ellers er det her han lager lamper og boller og fat i tre.

– Savner du Kringkastingen? spør vi, og tenker på de mange fine pauseprogrammene vi så på TV med Robert Normanns kvartett. – Nei, sier han bestemt, der, var jeg altfor lenge. Ikke fikk, jeg fast lønn og ikke feriepenger, det var mere ordnede forhold da jeg gikk over i Riksteatret, og der var jeg til jeg ble pensjonist i,1982.

Gatemusikant
Robert deltok i trekkspillkonkurranse som 12-åring og vant fem kroner – som konkurranselederen stakk av med.. Gitarkarrieren startet han som bakgårdsmusikant. Sammen med Hans Larsen, som også, spilte gitar, pleide han å opptre i åtte faste gårder. – Var det ingen som reagerte på spillet ditt? – Jo, Leif Rustad i NRK. Den gangen var det kun ett studio, og Rustad var både vaktmester, kasserer og forrretningsfører. Han engasjerte oss til et program, og da vi kom ut fra Kringkastingen, var jeg så stolt at jeg trodde folk skulle se på meg. Jeg stoppet til og med opp og knyttet skolissene. Siden fikk vi jobb på Blom. Vi holdt på å få sjokk da vi hørte at betalingen var 150 kroner på hver – pluss mat. Vi fikk fast jobb et sted også, tre uker for 60 kroner i uken, men det samme kunne vi faktisk gjøre på en dag i gårdene. Det vi lærte av de ukene, var at vi var blitt litt skamfulle for å spille i bakgarden igjen. Særlig Hans kviet seg.

Helst ikke konserter
Robert Normann har alltid holdt seg i bakgrunnen, det var vanskelig å få ham med i fjernsynsprogrammene. Fiolinisten Svend Asmussen forsøkte å få ham med i bandet sitt i mange år, han hadde ikke hørt maken til gitarspill, men Robert har alltid ønsket et tilbaketrukket liv. – Du har ikke deltatt på mange konserter i ditt liv? – Jeg har alltid hatt skrekk for konserter. Her kommer det masse forskjeligelige mennesker som har betalt på forhånd, og tenk om vi ikke klarer å gi dem det de ønsker. Folk snakker om å ha kontakt med publikum, men det er bare innbildning. Kanskje tror du at du har hatt kontakt, og så har ikke publikum likt deg i det hele tatt. Alle er sin egen kritiker. Går det bra, føler du det selv, men går det den gærne veien, bli resten av kvelden ødelagt.

– Når det svinger, går det bra? – Dette med swing er det mange som har misforstått. Det er ikke sikkert det svinger fordi folk sier det. Benny Goodman og Teddy Wilson kunne svinge, de har en rytmisk form som er nødt til å svinge.

Og det har også Robert. La oss håpe vi får en soloplate innen han blir 75 år.