Gitar-Kongen

Gitar-Kongen

Noen år før krigen bvar det en del interesserte som så smått hadde begynt å arbeide for å få opp interessen for teater, bildende kunst og musikk. De arbeidet uavhengig av hverandre, men målet var felles: Vi måtte få institusjoner som kunne bringe kunsten ut til folket. En kunne ikke vente at folk reiste til Oslo, Bergen og Trondheim bare for å oppleve kunst på nært hold, skjønt det var dem som gjorde det da.

Hele tiden mens 5-årskrigen varte ble det også arbeidet flittig. Da den endelig tok slutt, var samtlige kommet så langt at de hver for seg kunne fremlegge sine forskjellige forslag til Rikskonsertene, Riksgalleriet og Riksteateret.

Ennå tok det noen år før departemenetene fullt og helt gikk inn for disse institusjoner, også økonomisk. Å komme økonomisk på topp ser ut til å være en umulighet her i landet når det gjelder kulturliv.

Hva er det nå vi bråker for vi som bor i hovedstaden og har alle muligheter som fins omtrent rett oppi nesa. Ja, slik kan noen spørre. Det lar seg liksom ikke gjøre det å tenke på dem som bor så langt utenfor hovedstadens grenser at de så og si aldri får oppleve en konsert, et teaterstykke eller en kunstutstilling på hjemstedet.

Nå kan de det mer og mer, men vi vet at mye står igjen. Vi leser at det ennå er langt igjen til radio og fjernsyn er fullt utbygd.

I høst har Riksteateret gjennomført en turne som mange har vært både glade og lykkelige for. En miniatyrutgave riktignok, men dog, «My fair lady», har besøkt ikke bare byer, men mindre steder som en kanskje ikke ville tro kunne motta slike besøk.

Folk som ellers ikke går i teater har nå vært der. De sier: » Vi er så vant til bare å få se dystre stykker at vi nesten ikke går mer, men Riksteateret burde sende flere slike stykker. Det blir vi oppglødde av. Det er sånne stykker vi trenger å se.»

Det har vi hørt før, vi som reiser land og strand rundt på turneer. Inne i en av bygdene traff jeg en kar som jeg kjente og spurte om han var avgårde og så «ladyen».

«Om jeg var? Ja det kan du forlate deg på. Men jeg gikk av en spesiell grunn. Stykket kjente jeg fra før. Jeg hadde akkurat sett det på film, så akkurat det var jeg ikke så interessert i. Nei veit du hvorfor jeg gikk? Jo det skal jeg si deg. Jeg hadde hørt at RobertNormann skulle være med i orkesteret. Det trudde jeg ikke noe på, men arrangøren forsikret meg om at det var sant og var han ikke der, skulle jeg få penga tebars. Så jeg risikerte ikke no. Jeg fikk undersøkt hvor orkesteret skulle sitte, også utfra det skaffet meg billett, så jeg kunne studere mannen og spillet hans.»

» Jeg trur aldri jeg har vært så spent før i mitt liv. Kommer’n eller kommer’n ikke? Han kom og fra samme øyeblikk orkesteret satte i gang, var jeg for min del solgt. Jeg var i himmeriket, far. Hele mitt liv har jeg i radio hørt dette gitarfenomenet, men nå satt’n der lys levandes foran trynesiktet mitt. Hva er det som er så femenalt, ja nå brukte jeg jammen uttrykket tel’a Liza også med alle disse andre gitaristene da? Dem er jo ikke lillefinger’n av Robert Normann. Får Rikskonsertene til å overta ham og send’n rundt hele Norges land. Det er mann som vil får fullt hus overalt. Det kan du bite deg i nesa på.»