Den fineste jazzen er svingen

Den fineste jazzen er svingen

DEN FINESTE JAZZEN ER SWINGEN. DEN ER SKIKKELIG GLAD MUSIKK, SIER ROBERT NORMANN, GITARISTEN SOM IFØLGE LILLEBJØRN NILSEN «VISSTE HVORDAN DJANGO SPELLTE». HAN SPILLER FORTSATT, 72-ARINGEN, MEN DET BLIR MEST TIL HUSBRUK. HAN STRITTER INTENST IMOT NAR NOEN FORSØKER Å TREKKE HAM INN I RAMPELYSET IGJEN. HAN ER UTE AV TRENING, HAN ER IKKE I FORM, HAN HAR RUSK PÅ ØYET. UNNSKYLD¬NINGENE ER LIKE TALLRIKE SOM HAVETS SAND.

Sannheten er vel at han trives så uendelig godt sammen med Gunvor i den vesle stua i Kvaste-byen i Skjeberg. Han skjærer i tre, steller sine høner og dyrker grønnsaker. Han er opptatt av borebrønnen og om det helsebringende vannet derfra har kurert ham for ryggplager; han har dagene fullt besatt.

Hvorfor skal han da frivillig utsette seg for offentlig interesse og oppleve prestasjonspress? Men selv om han nå fører en fredelig og anonym tilværelse, lever båndopptakene og plateinnspillingene fra «gamle dager». Boka «Jazz i Norge» karakteriserer ham som «En av de fineste solister i norsk jazz. Hans grammofoninnspillinger fra omkring 1940 viser en personlig gitarstil som kunne måle seg med de fleste gitarister i verden på den tid».

Akkurat nå er de gamle innspillingene spesielt interessante. Jon Larsen og Hot Club Records har lagt ned en imponerende innsats for å samle en del eldre Robert Normann-materiale, og i disse dager ser tre plater dagens lys. De burde være godbiter for gitarinteresserte og venner av den eldre jazzen.

MUSIKALSK FAMILIE
Robert Normann ble født på Sundløkka i Borge den 27. juni 1916. Han husker ikke riktig når han begynte å spille, men han kan knapt ha vært mange årene. «Hjemme spilte alle hver dag. Vi sloss om instrumentene mandolin og gitar og trekkspill», forteller han. «Vi begynte å spille til dans på prammene i elva. Folk danset og ramlet ofte overbord, men vi gjorde gode penger. Vi spilte inn 35-40 øre på tre mann; det var mest 1- og 2-øringer vi fikk. Jeg husker at hele familien spilte tre-fire ganger på en basar for en idrettsklubb, og vi tjente 1.60 eller 1.80. Det var mye penger dengang, og vi hadde jo god tid».

«Jeg ser tilbake på de trange tidene med glede. Det er kanskje fordi jeg var ung, og så er det jo så velsignet at du bare husker de gode tingene».

BLOD PÅ TANN
Han lånte farens gitar, dro til tettbebyggelsene i nabokommunen og kom hjem etter et par timer med tre kroner. Det ga sikkert blod på tann. Han kunne begynne å jobbe på en bondegård for 14 kroner måneden, men da skulle han kjøre stein før han gikk i fjøset om morgenen. Så han lånte heller farens gitar igjen og la ut på en tre ukers «turne» i Indre Østfold. Derfra kom han stolt tilbake: Ikke bare hadde han tjent 20-30 kroner, men han hadde lært å si «Serru» ! Det var som om et pust fra den store verden seg inn over Sundløkka.

Det ble mer og mer musikk. Han begynte i Sverre Samuelsens trio, hadde til og med jobb på Tjøme og kjøpte dress for 16 kroner. «Vi plukket opp melodiene fra kinoforestillinger og radio», sier han. «Etter kinoene gikk vi rett hjem og spilte melodiene. Vi lærte oss mange måter å huske melodier på, vi hadde en teknikk som ikke mange kan i dag.»

GATEMUSIKANT
Så ble han enslags gatemusikant reiste rundt i landet og fartet omkring i Oslo. Periodevis var det sammen med en annen gitarist, Hans Larsen. «Det var vel da vi begynte å spille riktig», mener Robert. «Vi hadde bl.a. mye av trekkspillkomponisten Frossini på programmet, og det er egentlig ikke det letteste på gitar». Han og kameraten kjente markedet godt etter hvert. De kunne si nær sagt på Øret hva de ville tjene i den og den leiegården.

NRK-DEBUT
I 1937 holdt de til i et hotell i Vognmannsgata, der de slapp med å betale en krone natta. Så en dag dukket Leif Rustad opp: Om de kunne tenke seg å spille i NRK? «Vi fikk jo et lite sjokk, men vi var ikke redde for noe. Dengang var det bare 3-4 ansatte i NRK. Rustad var både lønningsfører og dørvakt». «Da vi var ferdige med å spille og hadde kommet oss ut på trappa, da kom skuffelsen: Ingen la merke til oss. Folk bare ruslet forbi oss som om ikke noe hadde skjedd».

STRING-SWING
Så begynte interessen for jazz å melde seg. «Vi hørte jo radio. Jeg var særlig opptatt av klarinetten, som jeg knapt hadde hørt før». Så startet vi Freddy Valiers String Swing med Arild Iversen, Fredrik Lange Nielsen, Stein Mugum og Freddy Valier.

Django Reinhardt? «Vi hadde hørt noen plater med Django, og etter en ukes tid var vi bedre enn ham syntes vi ihvertfall selv», ler Robert. «Men jeg har aldri forsøkt å kopiere andre, da mister du deg selv. Men Django var den beste jeg hadde hørt».

KRIGSÅRENE
Robert Normann spilte på Lido da krigen kom, men orkesteret ble ganske raskt oppløst. «Jeg startet Robert Normanns kvartett eller kvintett, og det ble jo noe spilling. Ofte stod det mange orkesternavn på plakatene foran konserter, men det var bare 8-10 mann av oss. Vi spilte i alle mulige besetninger». Men det var ikke bare åpne konserter. Robert husker en konsert i Skien, der publikum bare var varslet gjennom jungeltelegrafen. I Oslo holdt musikerene mye til i en kjeller nær Ritz. Der kunne de jamme hele natta uten at en lyd sivet ut.

«Vi var en gjeng på 15-20 mann. Vi regnet oss for å være de eneste i Norge som visste noe om jazz». Han husker ikke riktig når han begynte å spille, men han kan knapt ha vært på øret hva de ville tjene i den og den leiegården.

TIVOLI OG SPEILEN
Freden kom, og det ble igjen mulig å reise rundt og spille. Robert Normann spilte på alle slags steder, ofte i tivolier og fornøyelsesparker (to gitarer og bass) og ikke sjelden til forenings-dans. Men han var også med i mer kjente orkestere, og han spilte f.eks. med Frank Ottersen på Speilen. Mange hyggelige minner innimellom som for eksempel besøk fra Danmark, da musikerne samlet seg rundt Svend Asmussen og spilte natta gjennom. Etter hvert ble det mye NRK for Robert Normann. Kanskje husker vi han best fra husorkesteret i Søndagsposten, da han bl.a. skrev melodier til flere av Prøysens viser. Han var blant de første i landet som laget trickinnspillinger, han var også den første som laget «pause-videner» for kringkastingen. «Jeg var i NRK fram til 1973, men jeg var aldri fast ansatt», understreker gitaristen.

MOSJON
Han har lite til overs for dagens popmusikk: Etter to uker med instrumentet, begynner musikerne å skrive musikk og tekster, og på gitaren nøyer de seg med tre grep. Det eneste gode ved dagens musikk må være at den er sunnere enn før. Musikerne får åpenbart mer mosjon når de er på scenen, sier han.

Mosjon får han selv også, om enn på en annen måte. Han har fått det for seg at han skal gjøre alt selv. Han har bygd seg opp et verksted som rommer det meste fra dreiebenk og båndsag til sveiseutstyr. Det ligger like ved veksthuset, bygd opp av gamle vinduer fra Marienlyst. Der vokser tomater om kapp med slange-agurk og paprika i sommersesongen. Veksthuset ligger igjen ved siden av hønsehuset. Men selv om han har dagene fullt besatt og synes han har det fortreffelig, gleder han seg til platene som kommer. Problemet er kanskje hvordan han skal få spilt dem. Han har omsider fått en kassettspiller i stua, men grammofon har han aldri eid.