Robert Normann
(27.06.1916 - 20.05.1998)
En av Europas største jazzmusikere og gitarlegender gjennom tidene !
Fra
Østfold kommer den triste meldingen om at gitaristen Robert Normann er død, 81
år gammel. Et menneske dør, og "hele komplekser synker i havet",
skrev poeten Olaf Bull. Normann er gått bort, og et helt musikalsk univers er
blitt borte. Normann var en legende, langt utover Norges grenser. En av dem som
hørte geniet i Normanns spill, var Django Reinhardt. "Hva skal dere med
besøk av meg? Dere har jo Robert Normann," sa Reinhardt en gang. Normanns
karriere fra 30-åra og framover var en flakking fra band til band, spillejobb
til spillejobb. Men selv ikke de mest rigide krav til "dansemusikk"
kunne hindre Normann i å utvikle seg til en enestående jazzmusiker, en musiker
av verdensformat som er foreviget på fem fabelaktige CD-er med omtrent alt han
har spilt inn, Robert Normanns samlede verker. De burde vært skinninnbundet.
Nekrolog: Fredrik Wandrup, juni 1998
Han har
fått sitt eget museum og hylles internasjonalt som en av jazzverdenens
originale pionerer på gitar. Mesteparten av sitt liv levde han isolert og
tilbaketrukket, og skydde pressen. Knut Borge kalte ham jazzens Greta Garbo,
men hvem var egentlig denne norsk jazz best bevarte hemmelighet?
Robert
Uno Normann fikk etter eget utsagn musikken inn med morsmelka. Hans tidligste
minner fra oppveksten er knyttet til positive opplevelser omkring musisering,
og spillegleden hjemme. Alle spilte et instrument, og etter endt arbeidsdag var
det obligatorisk oppvarming med Donauwellen før kveldens improviserte konsert
på trekkspill, mandolin og gitar. Robert sto i dørsprekken og lyttet til han
ble stor nok til å få lov til å delta.
Far (1)
og bestefar hadde vært langpendlere til nikkelverkene i tzarens Petersburg,
hvor de de russiske arbeidsfolkene kom sammen på søndagene og spilte og sang. Derfor
kunne det ofte klinge sørgmodige russiske mollakkorder ut fra barndomshjemmet
på Sundløkka, ved Borge, nær Sarpsborg. For Robert Normann ble det gitar etter
naturmetoden. Senere trekkspill og tenorsax.
Hans
første møte med jazzen var en klarinett på radio omkring 1926. Dette er tidlig
radiohistorie, ettersom de første radiosendingene i Oslo hadde startet i privat
regi bare året i forveien. Studioet lå i Brødrene Hals pianofabrikk i
Klingenberggaten. Samme år dør moren hans, og faren blir alene med de fire
barna (2). Bare et par år senere er Robert sammen med trekkspilleren Sverre
Samuelsen i gang med et større, blandet repertoar av foxtrot og jazz. Seksti år
etter uttaler han at "bedre jazz er det aldri spilt på trekkspill". De
første spillejobbene ga nok en kjærkommen slant til lommepenger, men da Zinken,
hvor den eneforsørgende faren jobbet, stengte i 1928 ble det alvor. Her starter
Robert Uno Normanns profesjonelle karriere. Drømmen om å bli mekaniker måtte
vike til fordel for inntektsgivende arbeid, en tvingende nødvendighet for å
klare familiens vanskelige situasjon, og for Robert måtte det bli musikken. Tolv
år gammel, med gitar, et naturlig forhold til russisk sigøynermoll, og med en
gryende nysgjerrighet overfor jazz, begynner Roberts omflakkende tilværelse. En
bemerkelsesverdig biografisk parallell til en annen stor gitarist som samme år
gjør sin første plateinnspilling - Django Reinhardt.
Første
reis på loffen gikk til Moss, og Robert kunne stolt vende hjem fra den store
verden med både kontanter og et nytt ord: han hadde lært å si ”serru”,
etterfulgt av et lite spytt. I de neste årene ble duoen til Sverre Samuelsen og
Robert Normann utvidet med Sverre Selmer Johansen på trommer, og landets
generelle lavkonjunktur ga motsatt fortegn for de tre unge dansemusikerne. Det
var brukbart med spillejobber, og repertoaret var i all hovedsak enkel
underholdningsmusikk.
Møtet
med trekkspillvirtuos og vagabond Willy Eriksen virker nok betydelig mer
stimulerende på Robert, for like etter bryter de opp og gir seg hen til det
helt frie livet som omstreifere. De kunne nok tjene brukbart som
gatemusikanter, men kravene var heller ikke store. Å spille seg 25 mil til fots
til Kragerø, på grunnlag av et rykte om "ertesuppe til 15 øre
tallerken", selv om den skulle være "så tjukk at skjea sto i’n!"
- sier noe om målestokken. De reiste land og strand, og ble kjent med
musikanter og farende folk overalt. Musikk var fortsatt ikke dagligdags, og
nesten uten unntak ble de tatt godt imot. Det finnes imidlertid et avisutklipp
fra denne tiden som forteller om to mindreårige landstrykere som ble hjemsendt
fra Bodø i arrest. Robert Normann så tilbake på denne tiden som spesielt god. Så
full av inntrykk og impulser for én med frihetslengsel og utforskertrang. De
spilte mens de gikk.
Fra
midten av trettitallet går turene stadig oftere innom Oslo. De solbrune
musikantene hadde nå et spennende repertoar blant annet av de semiklassiske
bravadestykkene til trekkspillkongene Roberto Deiro og Pietro Frosini. Robert
Normann og Willy Eriksen, alternativt sammen med gitaristen Hans Larsen,
tilbringer tre-fire år som gårds- og gatemusikanter, for det meste i
hovedstaden. Et kjærkomment innslag i bybildet, og utrolig nok en relativt
lukrativ geskjeft i de harde trettiårene.
Etter
deres første radiosending, i regi av Leif Rustad i det nystartede (1933) NRK i
Klingenberggaten, var de enige om at det var bortkastet tid: de hadde spilt inn
tre ganger så mye på den vanlige byrunden! Gitaristen Hans Larsens replikk
under en av deres sjeldne innendørs spillejobber på den tiden er megetsigende:
"Skal vi sitta her og tapa penger?"
Robert
tok de vanskelige trekkspillstykkene som en utfordring, og lærte seg å spille
dem på gitar. Etter hvert som tekniske ting på gitaren ikke lenger var noe
problem begynte han å "pynte litt" på melodiene. Små forbedringer og
ornamenter rundt melodien til å begynne med, og etter hvert lengre partier med
improvisasjon. "Vi prøvde å lage noe, lissom" fortalte Robert. Repertoaret
ble komplettert med filmmusikk, slagere, og jazz. Ryktet begynte å spre seg om
den tynne gitaristen som spilte rundt om i bakgårdene.
Mange
har påtatt seg æren for å ha oppdaget Robert Normann, men etter en invitasjon
fra gitaristen Finn Westbye fant han på egen hånd veien til Sisseners Bar i
Oslo. Der spilte Westbye og Funny Boys, som var byens beste jazzband. Westbye
hadde møtt Django Reinhardt i Paris allerede i 1934, og jobbet nå i perioder i
musikkforretningen Carl M. Iversen i Youngsgate, som også ble brukt som
platestudio. Etter et innledende bekjentskap begynte Robert og Finn Westbye å
spille sammen der etter stengetid.
Samtidig
flyttet Fritjof Linnaae, oppvokst i Spania med fransk mor, til Norge. Som den
dandy han var, tok han kunstnernavnet Freddie Valier. Det var hans idé å
forsøke å få til et norsk strengeensemble à la Django Reinhardt og Quintette du
Hot Club de France. Vinteren 1937-38 ble Freddie Valier’s String Swing startet;
Freddie Valier (gitar og sang), Robert Normann og Stein Musum (litt senere Finn
Westbye) på gitarer, Arild Iversen (fiolin), og Fredrik Lange-Nielsen (bass). Forsterket
med sangerinnen Betty Moe går bandet i studio 5. desember 1938 og spiller inn
fire melodier - en av de første bevisste jazzinnspillingene i Norge.
Django
Reinhardt og QHCF kom til Norge 8. februar 1939 og holdt to konserter i den
Gamle Logen i Oslo. Det ærverdige lokalet var fylt til siste ståplass, og
publikum var fjetret. Selv den beryktede musikkritikeren komponisten Pauline
Hall, fryktet for sine nådeløse slakt, berømmet orkesteret for deres kultiverte
musikk. Django ble trukket frem som en kunstner på sitt instrument, men hun
undret seg over at fiolinisten Stéphane Grappelli kunne "nedlate seg til
slik fiolin-fiendtlig glissando-mjauing"! Hele String Swing satt på første
rad.
21-åringen
Robert Normann syntes Django satt og stirret på ham mens han spilte. I pausen
dro Finn Westbye resten av bandet med seg inn på bakrommet, og presenterte sin
venn fra Paris fem år tidligere for sine nåværende medmusikanter. Robert
erindrer mange år senere: "etterpå var det bedre - neste økt hørte jeg
hva’n spelte!". Backstage etter konserten var det Django som fikk seg en
overraskelse; Robert ble overrakt den legendariske Maccaferry-gitaren, og
spilte noen improviserte solostykker. Etter kort tids lytting smilte han med
den tynne barten bredt, og skal ha utbrutt: "Hva har jeg her å gjøre? Dere
har jo Robert Normann...". Men, som Robert sa: "ingen av oss kunne jo
no’ fransk...".
Måneden
etter har Freddie Valier’s String Swing en ny studiosession, hvorpå
kapellmesteren slutter, visstnok for å ofre seg for sangen. Sannsynligvis var
han den eneste i gruppen som var orientert etter impulsene fra den franske jazz
manouche. Etter dette holder Robert i en periode bandet gående som String
Swing, eller senere da alt skulle være norsk, Robert Normanns Strengekvartett.
Andre
steder var det nå brutt ut krig, og på en annen kant av kloden dreiet en annen
gitarist jazzhistorien over i et annet spor: Charlie Christian.
Man kan
spørre seg hvor den elegante stilen Robert Normann utviklet i sine
improvisasjoner på denne tiden kom fra. Uten synderlige spor etter Django, før
Charlie Christian, og med en langt mer moderne oppfatning enn Eddie Lang. Jazzforskeren
Johs Bergh antyder at Robert "i sitt miljø" utviklet en egen stil, på
samme måte som Charlie Christian gjorde det i USA, og Oscar Alemán gjorde det i
Argentina, nemlig ved å lytte primært til fremstående utøvere på andre
instrumenter. Det kan virke som om saksofonistene Leon "Chu" Berry og
Coleman Hawkins var for Robert Normann det Lester Young var for Charlie
Christian.
Høsten
1939, etter å ha sitte i musikergrava på en Bernau-forestilling ved Det Nye
Teatret, erstatter Robert gitaristen Sverre Jensen i The Hot Kiddies. Bandet
skifter like etter navn til kapellmester og pianist Gunnar Dues Kvartett. De
blir fast husband på Lidoen - nå Restaurant Larsen på Majorstua. Seks dager i
uken ved krigsutbruddet, deretter ble det gradvis innskrenkninger, og en ny
periode som freelancer starter for Robert. Han er en ledende skikkelse i byens
jazzmiljø ved swingmusikkens høydepunkt i Norge, 1941.
Omtrent
på denne tiden begynner den elektrisk forsterkede gitaren sitt triumftog verden
rundt. Robert Normann bygde sin første el-mikrofon av stjålne telefonmagneter,
kobbertråd, bek, og en liten treplate. Resultatet var forbløffende, og kan
høres på innspillingen med all-star-bandet Syv Muntre fra 1942-43. Den mekanisk
interesserte gitaristen sugde tak i alt nytt, og utviklet seg raskt i nye
baner. Samtidig tok han engasjement Löwenbräu i Klingenberggaten i Oslo, og
utviklet sin tiltakende alkoholisme. I denne perioden kom også de to barna
Robert Jr. (f. 1943) og Edgar (f. 1946), og Robert Normann blir heretter en
sjelden fugl i jazzsammenheng. Han fører et turbulent liv, og flere påstår at
de etter gateslagsmål hvor Robert har brukt sin fryktede springskalle, har
måttet trekke tenner ut av pannen hans. Likeledes er historiene mange om
selskapelig fremvisning av ellers skjulte kroppsdeler, med og uten rød sløyfe,
og få andre organer i norsk jazzliv har vel blitt mer inngående diskutert og
myteomspunnet...
Etter
krigen fulgte to tiår med radio-, teater-, kabaret-, og
restaurantmusikerjobbing. Ett år ved Karl Johan Revyteater, flere år på
Edderkoppen, på Chat Noir, Dronningen, osv. Robert Normann var en ettertraktet
akkompagnatør, som kunne følge opp solistenes minste innfall. Svend Asmussen og
andre kjente orkesterledere forsøkte forgjeves å få Robert med seg, men han
ville helst følge sitt eget tempo, fiske ål fra husbåten sin i Frognerkilen,
komponere, og være fri mann.
Radiohuset
på Marienlyst sto klart i 1950, og Søndagsposten til svirebror Otto Nilsen ble
etter hvert en viktig oppdragsgiver. Fremfor alt er flere av innspillingene
herfra bevart. Her var et mangfoldig kunstnermiljø, med blant andre poeten Alf
Prøysen, som Robert komponerte for. Det er også et åpent spørsmål om ikke de
mange tatervisene Alf Prøysen brukte til sine tekster ble levert og arrangert
av Robert, som kjente dette repertoaret fra sine år som landstryker - i
perioder sammen med tatere.
Hardingfelevirtuosen
Sigbjørn Bernhoft Osa og Robert innledet også et livslangt vennskap, og Osas
rike repertoar av norske folketoner satte varig preg på Roberts spillestil. I
Søndagsposten var det også anvendelsesmuligheter for eksperimentene med
flerspors båndopptak, og trick-innspillinger. Les Paul’s resultater i samme
gate ble tett fulgt av Robert, men etter en kort stund bød ikke den rene
teknikken på flere utfordringer. Robert vender tilbake til gitaren, og
inkorporerer de flerstemte klangene og bassgangene fra trick-innspillingene i
sin nye, unike spillestil hvor arrangementene utgjør det bærende element. Ytre
sett er dette beslektet med den gjennomarrangerte stilen til den samtidige
George Van Eps, men Robert Normanns koloritt er en ganske annen.
Etter
1959 er Robert praktisk talt fraværende i ren jazz-sammenheng. Derimot
medvirker han på utallige plateinnspillinger i andres navn, der han stort sett
komper beskjedent i bakgrunnen. Selv kaller han seg Reparatøren - han de ringer
til når problemer oppstår i studio. Til studiosjefen Arne Bendiksen kommer han
med et dobbelt honorarforlangende, ettersom han gjør "dobbelt jobb av alle
andre". De siste årenes grundigere jakt på innspillinger med Robert
Normann har avdekket tallrike opptak også i våre nordiske naboland. I Danmark
ble Roberts melodi (tittel) en slager, som fortsatt spilles flittig i Danmarks
Radio og genererer Tono-inntekter. Kanskje er dette noe av forklaringen på det
mysterium at det i boet etter Roberts død ble funnet en bankkonto med over en
million kroner? Det ubemidlede minstepensjonistparet hadde knapt hatt til salt
i maten.
De
første faste TV-sendingene gikk på luften i 1960, og fra starten av spilte Erik
Bye, og hans kapellmester Willy Andresen en fremtredende rolle. Robert var ofte
gitarist i bandet, og gjorde en utmerket jobb, men hadde problemer når det kom
til å vise seg in persona på skjermen i det nye mediet. Under et direktesendt
show hvor Erik Bye skulle intervjue Robert, som så skulle spille et solostykke,
fikk han hetta, og nektet å vise seg. Løsningen ble i all hast at det ble satt
et skjermbrett foran gitaristen, som var alt seerne fikk se mens Robert Normann
spilte.
Robert
Normann var en perfeksjonist. Alt han gikk opp i ble gjort på hans egne måte,
og grundig. Dette gjelder også hans forhold til alkohol. I rundt regnet 25 år
fra slutten av annen verdenskrig spilte børsten hovedrollen i livet hans. Som
han sa sirklet tilværelsen rundt giften, og han fortalte at han overlevde fordi
han "spiste på freda’n". Legendarisk i musikerkretser var gitaristens
medbrakte flaske, med påtegnet streker for hver hele time for å unngå å gå tom.
Merkelig nok virker det som om han klarte å gjennomføre sine yrkesmessige
forpliktelser tilfredsstillende på tross av sitt vedvarende og store misbruk. Prisen
ble allikevel høy i den private sfære, med barn på vernehjem (datidens
barnehjem) og utstrakt voldsbruk i hjemmet. Det fortelles om episoder med
knivstikking, og i skuffen lå den på- og avtagbare gipsen klar for hvert nye
armbrudd.
Derimot
hører vi ikke noe sted om at Robert noensinne leverte halvgodt arbeid i
jobbsammenheng, i motsetning til mange andre syreholker som det finnes et mørkt
kapittel om i norsk jazzhistorie. Noe av forklaringen kan nok ligge i at Robert
valgte sine utfordringer kløkt, og i lange perioder la lista lavt. Krevende
solo-oppgaver, eller jazz, ble det naturlig nok ikke noe av i denne perioden,
men for eksempel 100 forestillinger med banjo og gitar i Hakkebakkeskogen under
ledelse av Torbjørn Egner krever også sin mann. En annen del av forklaringen
kan være at Robert forsøkte å slutte å drikke allerede fra tidlig på
sekstitallet ved hjelp av perioder på Antabus. Det virker allikevel som litt av
et mirakel at Robert Normann klarte å lose seg igjennom de opprørte årene som
utøvende alkoholiker med æren i behold.
På
slutten av sekstitallet bryter Robert med livet Oslo, og flytter gradvis til
husmannsplassen Hauglund Østre, i Kvastebyen, nær Skjeberg i Østfold. Her
begynner et nytt liv, uten alkohol, og med stor grad av sjølberging. Her slår
småbrukeren, oppfinneren, tredreieren og mekanikeren Robert Normann ut i full
blomst. Kristian Salater, bassist og ansatt i notebiblioteket i NRK hadde hytte
i nabolaget, og ble en av Roberts ekte venner. Det lille huset var i
utgangspunktet både salrygget og falleferdig, så med den lille tomta ble det
Roberts for 30.000.- kroner. Nå fulgte en møysommelig istandsetting, og årelang
opparbeidelse av jorda. Robert Normann som småbruker og oppfinner er et kapittel
for seg.
Like
etter ansettes han som musikalsk leder for Riksteatret, en stilling underlig
preget av klassisk disiplin og fritt vagabondliv. Begge deler er nok essensielt
for Robert. Han føler begrensningen i tidens populærmusikk frustrerende, og
lengter etter å bevege større musikalske former. Han komponerer ett
orkesterverk, og skriver fremragende musikk til et stort antall teaterstykker
og noen filmer. Dessuten drømmer han om å komponere en konsert for gitar og
stort orkester, noe det dessverre aldri ble noe av.
Derimot
finnes flere glimrende opptak fra kringkastningens flyktige medier, hvor
Roberts modne og personlige spillestil, halvt jazz og halvt klassisk, folder
seg ut i full bredde. Blant de beste hører en håndfull melodier spilt inn som
pauseinnslag for sort/hvit TV i 1971, som alternativ til fiskene. Tre år senere
skulle NRK starte prøvesendinger i farger, og blant de første var en ny runde
pausemusikk med Robert Normann.
På
70-tallet utgir jazzforskeren Jan Evensmo en solografi over Roberts kjente jazzinnspillinger,
og her presenteres for første gang Robert Normann i en analytisk sammenheng med
Oscar Alemán og Charlie Christian.
Noen år
senere hadde NRK byttet ut Roberts pausemusikk på TV med Hot Club de Norvège,
og Per Frydenlund og undertegnede våget oss til å banke på hjemme hos den
aldrende mesteren. Robert Normann åpnet opp, kastet et blikk på oss, og ropte
over skulderen: "Gunvor, her er de som irriterer oss så jævlig på
TV’en!". Men guruen viste storsinn, og inviterte oss inn på en
uforglemmelig jamsession. Det ble starten på et samarbeid som blant annet
resulterte i gjenutgivelsene av Robert Normanns samlede jazzinnspillinger på
fire CD’er i januar 1989.
Oppglødd
av suksessen med plateutgivelsene lar Robert Normann seg overtale til å møte de
gamle gutta i et lokalradiostudio i mai samme år. Resultatet er fem nye
innspillinger, med en lyrisk uttrykkskraft uten sidestykke i norsk
gitarhistorie.
På
nittitallet fatter den samiske gitaristen Anders Somby interesse for Robert
Normanns musikk, og setter seg fore å "knekke koden" med Roberts
uforklarlige spillestil. Etter års grundige studier presenteres resultatet i
form av en bok (3) hvor de mest kjente innspillingene er skrevet ned på noter.
75 år
gammel går Robert Normann i gang med å komponere en ny musikalsk føljetong. Hans
gamle venn, bassisten Håkon Nilsen er død, så Robert konstruerer en gitar hvor
han kan kompe bass-stemmene selv; tittelen er Sju stubbær for én gitar og
trommer. Verket blir spilt inn i lokalradioen året etter. Her dukker elementer
fra samtlige musikalske erfaringer opp, blant annet "de sørgmodige
russiske mollakkordene" høres tydelig, som et ekko fra oppvekstmiljøet på
Sundløkka. Anders Somby har i sin hovedfagsoppgave (4) "Med harmonier og
melodi i samme hånd" forsøkt å analysere Roberts stil fra de senere år, og
ser det i sammenheng med "den nesten utdødde kompgitarstilen" fra
30-tallets USA.
De
siste årene tilbrakte Robert sammen med sin Gunvor i Kvastebyen. 80-årsdagen
ble feiret med familie, venner og artister som sto i kø for å hylle jubilanten
foran et stappfullt Folkets Hus i Sarpsborg. Hovedpersonen var hjemme.
Forfatter:
Jon Larsen, mars 2000
Forfatteren,
Jon Larsen som forøvrig er gitarist i Hot Club de Norvège, har studert Robert
Normann og hans musikk siden slutten av syttitallet.
Kilder:
Gunvor og Robert Normann, Eddy Normann, Jan Evensmo, Johs Bergh, Bjørn
Stendahl, Finn Westbye, Fred Lange-Nielsen, Rolf Nilsen, Anders Somby, Svend
Asmussen, Arne Bendiksen, Kjell Karlsen, Bjørn Igeland, Randi Hultin og Øystein
Ringstad.
(1) Carl Gustav Normann, opprinnelig svensk, var stenhugger og kinomusiker (lutt og
gitar). Hadde Sarpsborg strengetrio ca 1905. Det finnes en svensk gren av
familien, med en Ronny Normann.
(2) Märtha, Gjertrud, Thorbjørn og Robert. Edgar Normann mener det kan ha vært enda
en søster.
(3) Produsert av Hot Club Records, og utgitt på Frost Forlag as.
(4) Universitetet i Oslo, høsten 2001.
|
